da vi kom hjem

da vi endelig kom hjem igjen, vol jeg ikke si at vi kunne nyte tiden sammen alene. han hadde for kort muskel på venstre side av nakken i tillegg til at fotbladene pekte innover. vi måtte derfor gå til fysioterapeut i vågå to til tre gangeri uka for å rette på fotbladene og strekkeut muskelen i nakken. i tillegg måtte vi gjøre strekkeøvelser når 5 til 6 ganger om dagen hjemme.

alt i alt var aleksander en kjempegod gutt som baby. han sov hele natten (tolv timer i strekk =, spiste godt og var i kjempehumør.

varsellampene begynte vel å blinke litt når han begynte å sove mer og mer i løpeet av dagen. på det verste måtte jeg vekke ham så han fikk i seg mat. han sov da i gjennomsnitt 20 timer i døgnet. når jeg sluttet å amme han, (han var da 4 mnd) sov han mesteparten av døgnet.

når han var 6 mnd begynte han å få anfall. han datt sammen som en potetsekk og øynene rullet. noe som førte til at han ofte slo hodet i gulv og bord. første gangen han fikk et anfall var jeg med min svigermor og aleksander satt og spiste middag. vi stusset litt på oppførselen begge to og skjønte vel egentlig ikke helt hva som skjedde. under anfallene var han bare borte noen sekunder og begynte å flire etterpå, så vi trodde vel først at han bare tullet i og med at han fliret istedenfor å gråte. han hadde også slått hodet sitt opp i en stol dagen før så vi trodde kanskje at det var derfor han holdt på som han gjorde.

Etter et par tre dager og anfallene hans bare kom oftere og oftere kom vi frem til at vi måtte komme oss til legen for vi kom frem til at dette ikke var normalt. Far som er hønemor i denne familien vil jeg si var svært bekymret på dette punktet.
Når vi kom til legen fikk vi beskjed om å komme oss til lillehammer med en gang.
vi hadde da vært hjemme i 5 mnd.