tiden går

tiden går og aleksander begynner å krabbe etter ti ,eleve mnd. han kan si mamma og pappa, ja og bil. Han viser stor interresse for leker og til og med fysioterapeuten er fornøyd med hvordan nakken hans er. Vi er jevnlig på kontroll på lillehammer der de også ser forskjell fra gang til gang.
Varsellampene begynte vel å blinke litt igjen når aleksander nærmet seg 1 1/2 år. han skulle snart bli storebror, men praten hans var ikke så mye å skryte av. mamma og pappa hadde han glemt og han ble raskt kjent i bygda som gutten som alltid sa ja. Barnehagen som han hadde begynt på reagerte ikke så veldig mye vil jeg si da noen barn har senere utvikling enn andre.
Men ved en legekontroll ytret legen frampå med at han kanskje hadde autisme.
da følte jeg helt ærlig at nå kunne verden egentlig bare ha falt i hodet på meg for det hørtes bedre ut enn den ytringen legen kom med.